Fnik
Dypt inne i skogen, forbi et vann, i en fordypning av lyng, svaier rognetreet Fnik i høstluften og prøver å unngå de iskalde vindkastene.
Fnik står i tussmørke, for alle grantrærne omkring henne holder det meste av lyset ute på denne tiden av døgnet.
På stammen har Fnik stygge arr og skader etter alle grådige dyr, fugler og gnagere som har forsøkt å forsyne seg av hennes bitre, næringsrike bær gjennom årenes løp.
Denne kvelden spirte det en uvanlig tanke i Fnik.
Tankene startet i de tynne grenene hennes nederst mot bakken og spredde seg gjennom margen og opp gjennom bærestammen til bladene helt i toppen.
Det var et tankemønster hun aldri hadde kjent før. Hun følte at livet hennes kunne få en mening nå, og rørte ivrig på bladene, for det kjentes godt og kriblet.
Mønsteret føltes rett og litt kantete, veldig logisk. En følelse av lykke og empati til omverdenen spredte seg i henne, noe hun hadde manglet i hele hennes voksne liv.
Fnik fikk en sterk eierfølelse til tanken hennes, og voktet seg for å vise hva hun tenkte for de gamle og kloke granene rundt henne.
Hun skjulte tanken i en lav hviskende sang. Hun sang om fjellene hun så da hun var liten, tiden etter at hennes mor Eino døde, og fuglen Thors trofaste selskap hver sommer.